Written by SIKT på Åsheim on .

Ung, uøkonomisk og framtidig rentenist

- Jeg mener bestemt at det skal finnes en femtilapp et sted på rommet mitt, skriver Silje i 10B. 

KÅSERI: Silje FOTO: https://www.flickr.com/photos/norgesbank/44119471945

Som ungdommer flest er jeg veldig god på å styre økonomien min. Jeg prioriterer viktige ting som sminke, klær og gode kjøp på fantastiske Outland. Hvem har ikke bruk for en bra manga? Baklengs på japansk? Eller en limited edition Pop-figurine? Alle kunne trenge en. Særlig på dager da mammaer og pappaer maser om at en bruker for mye penger. 

Jeg og mamma hadde en temmelig trøttende diskusjon nå på halloween. Hun skjønner rett og slett ikke hvor viktig det er å legge en brukbar sum i et fett kostyme. Er det virkelig urimelig å kjøpe huggtenner til 300 spenn? I think not! Hun maser om at da hun var ung, var det ingenting som het halloween, og foreslo heller et vennligere arrangement som hun kalte “hallovenn”. På dette arrangementet skulle man ha hjemmelagde kostymer og muffins - et vennligere og mer økonomisk event. Kjempeforslag … Not! 

Hun babler forresten også om at da hun var ung, gikk ungene julebukk i mellomjula. Det har jo vi kidsa i dag slettes ikke tid til. Vi skal jo sitte bak Mac-en vi fikk til jul til godt over nyttår.

Foreldrene mine prøver å lære meg litt praktisk økonomi, og de forklarer stadig om huslån, renter, sparing og prinsippet med at alle regninger skal betales før en går ut og morer seg. Jeg tenkte et kort sekund at jeg trenger en rik mann i voksenlivet, men siden planen er leilighet og katt, utgår det. Jeg er jo kjempeflink til å spare, og mener bestemt at det skal finnes en femtilapp et sted på rommet mitt. Okay, så har jeg mista den, på rommet mitt, men da har jeg i alle fall ikke brukt den. Så det så! Det må vel regnes som en form for sparing? Den vil jo dukke opp en dag. 

Da jeg sa dette til mamma, lurte hun på hvor gode rentebetingelser rommet mitt har. Dette var jo egentlig et tankevekkende spørsmål. Det ga meg ideen om å bli rentenist når jeg blir stor. Må bare fylle opp kontoen først.

Lykken er et fullt visakort - og foreldre som ikke maser om småpenger. Men jeg har fått med meg såpass etter all ranting mamma og pappa har prestert, at det er utdannelse og jobb som er tingen. Så rik ektemann og høye renteutbetalinger er muligens et luftslott. Med enhjørninger og marshmallowskyer spredt rundt omkring i shoppehimmelen. Jeg nekter å innrømme at mamma har rett, til henne, men innser at hun har et poeng. Og at alt maset om regninger og økonomisk struktur faktisk virker fornuftig. Jeg har skjønt en del, og regner med at jeg skal få ørene tutet fulle med økonomiske råd i årene som kommer. 

Men foreløpig skal jeg være 15 år, og det er tross alt elleville dager på City Syd snart. Når dagene ikke lenger er elleville, da skal jeg spare da. Og foreldrene mine betaler foreløpig husleia, så da kan jeg være ung og ubetenksom, i alle fall en stund til.

Mamma sier at å bo sammen meg er som å bo med en liten, blakk bestevenn som tror hun er rik. Jeg har såpass selvinnsikt, at jeg kan bekrefte at dette er sant. Men jeg lærer og utvikler meg hele tiden og tar med meg de økonomiske rådene fra mamma og pappa til framtida. Jeg er jo ikke helt idiot heller. Likevel håper jeg at jeg - i hvert fall i noen år til - kan klare meg med: “veeerdens beste og sniiileste mamma og pappa, kan jeg please få denne Fila-genseren til 800 spenn?” Blunke, blunke, blunke ...