Kommentar: Graven vi graver selv
- Vi må strekke ut en hånd og dra hverandre opp, skriver Maria Hongslo Siiri.
KOMMENTAR: Maria Hongslo Siiri ILLUSTRASJON: https://pixabay.com/photos/earth-globe-moon-world-planet-1365995/
Verden er en stor samling av kontraster, du finner dem overalt. I alle verdensdeler, alle land, alle byer. Forskjellige folk som lever forskjellige liv og mener forskjellige ting.
Det er jo bra, men noen kontraster er så store at det er som om folk lever i forskjellige verdener. Kommer fra ulike planeter. Og det er jo litt rart når vi alle mennesker her er stasjonert på samme planet: Jorda. Det virker ikke alltid som om vi alle lever sammen, for ofte går vi mennesker imot hverandre. Eller vi lar være å møtes i det hele tatt.
For oss i Norge er det kanskje vanskelig å forstå seg på de som lever for å hente vann i Afrika. Halvparten av befolkningen i Kongo mangler rent vann, mens her i Norge sløser vi det bort med lange dusjer, klager når varmtvannet tar slutt, og vanner plenen i timer for å få grønnest mulig gress. Hos dem er hver dag en kamp for overlevelse. Det er en helt annen verden, så absurd for oss å sette oss inn i at det blir med tanken om å hjelpe dem.
Dette kan være noe av det som hindrer oss i å handle. Vi klarer ikke å forstå noen som lever et helt annet liv enn oss. Dette gjelder blant annet klimaendringene, vannproblemer og krig i andre land. Forskjellene er store, og selv om vi hører at Kiribati snart vil gå under vann, kvier vi oss for å gi slipp på våre ikke-fornybare kilder, selv om vi vet at det er det som skal til for å hindre klimaendringene. Fordi vi ikke merker så mye, er det rett og slett vanskelig å ta klimatrusselen på alvor.
For vi vet jo at vi alle må gjøre noe, men det virker som det er innmari vanskelig å bare handle. Fordi vi ikke ser en umiddelbar fare, slapper vi av og driter i det. Dette er det vanskelig for de fattige landene som sliter mest å gjøre. De ser konsekvensene, og må gjøre noe med den gang for å prøve å forhindre det. De gjør minst for å skade jorda, men takket være oss egoistiske europeere og amerikanere i velstand sliter de.
Når det kommer til krig, så vet vi om all elendigheten i verden. Vi snakker om hvor synd det er på dem, men hva vi gjør, er minimalt. Livet vårt er fylt av små bagateller som at shampooen er tom. Det er helt krise om man ikke rekker å sminke seg før skolen, hvis man forsover seg. I Syria vet ikke folk om de vil våkne en gang.
Så folkens, våkn opp. Krig er reelt, og vi må ta det på alvor. Vi kan ikke la fremmedfrykten hindre oss i å hjelpe medmennesker på flukt. Det virker som om mange lurer på hvorfor vi som lever på en gullstol skal klatre ned og hjelpe han som sulter ved slottets inngang. Det er jo ikke vårt problem. Samvittigheten vår forteller oss kanskje at vi må gjøre noe, men det er jo ikke så lett å gjøre ting når vi ikke opplever det selv. Når vi ikke umiddelbart tjener på det. Deres verden er så annerledes fra vår, at vi ikke klarer å forestille oss hvordan det er å bo der.
Det er rett og slett evnen til å sette seg inn i andres sted som gjør at verden sliter så mye. Hadde vi begynt å tenke mer på hverandre, og faktisk gjort alt i vår makt for å hjelpe til, hadde verden blitt et bedre sted. Foreløpig blir det med tanken og noen penger i ny og ne til en innsamlingsaksjon. Vi må innse det, verden er i krise. Skal vi klare å komme oss opp av denne gropa vi har gravd til oss selv, må vi strekke ut en hånd og dra hverandre opp. Finne fram følelsen empati og vise én gang for alle at vi er medmennesker. Hvis ikke kommer vi ingen vei, og da går ikke verden framover. Skal verden gå framover, må vi gå sammen og vi må ikke minst forstå hverandre.